Kreftforskning farligere enn russisk rullett.

Uaktsomme eller overlagte drap?

--- ved ikke å endre kreftbehandlingen i pakt med etablert kunnskap om kreft-kulturenes genetikk.

Big Pharma kaster skygge

I vår lokalavis, Sandefjords Blad, var det 18. juni et referat av en studie på effekten av cellegiften Docetaxel på prostatapasienter. Denne studien, over 6 år på 459 pasienter, viste at de som fikk cellegiftbehandlingen etter fjerning av prostata hadde 22 % flere tilbakefall/ny kreftutvikling enn kontrollgruppen som ikke fikk noen behandling.

Jeg har en dobbel hensikt med å referere denne studien.
1. Studien beskrives på en måte som leder tankene mot at dette katastrofale resultatet forsøkes «tryllet» bort overfor media og befolkningen av urolog Anders Angelsen, Norges talsmannen for Scandinavian Prostata Research Group som har gjennomført studien. Et første indisium på at min lesemåte er riktig er hvordan resultatet refereres: «Av dem som fikk behandling fikk 48 % kreft innen 6 år, og av de som ikke fikk cellegift ble 39 % syke igjen."
De fleste avislesere er sannsynligvis så langt fra grunnskolepensum i matte at de lett leser dette som 9 % forskjell, og overser at når utgangspunktet er 39 % vil økningen på 9% opp til 48 % bety en økning av krefttilfeller på 22.1 %. I det større bildet som tegnes i bøkene "Har kreftens gåte en løsning" inngår slike "uklarheter" - i betydningen tåkelegging av fakta - som er antatt å være et element i markedsføringsstrategier fra legemiddelprodusentenes side. Altså er dette muligens uttrykk for oppdragsgiverens strategi og ikke noe Angelsen direkte kan «arresteres» for. Når denne fremstillingsmåten leses i sammenheng og som forberedelse til Angelsens konklusjon, blir det imidlertid verre. Her handler det om hvordan Angelsens informerer befolkningen og sannsynligvis også de beslutningstakerne som bevilger pengene til hans forskning.
Angelsen konklusjon er at dette (22.1 %) "er en liten forskjell", så liten at den ikke kan betegnes som signifikant (betydelig) - en ny "tåkesky" i form av et begrep de fleste lesere ikke kjenner betydningen av. Men selv 9 % innebærer en signifikant forskjell når det handler om så store grupper som 459 pasienter. Dvs. ikke en tilfeldig, men "tydelig" forskjell, da denne fagtermen best kan oversettes med nettopp tydelig, eller bedre: ikke-ubetydelig.
22.1 % er et formidabelt signifikant resultat - og et katastrofalt resultat for de som har benyttet og benytter Docetaxel. Studien dokumenterer nemlig at behandling med cellegiften er farligere enn russisk rullett (RR). RR gir 16.6 % risiko - representert ved at det legges en revolverkule i et av 6 kammere i tønnerevolveren før tønnen snurres og det trekkes av mot tinningen - mens Docetaxel gir 22.1 % risiko, dvs. at nærmere 1 av 4 har fått tilbakefall/ny kreftutvikling av en langt hissigere og spredningsorientert kreftform enn den de opprinnelig hadde og som ikke mange overlever.
Hvorfor forklares nedenfor.

Dette "funnet" (studie-resultatet) er ikke mindre katastrofalt når vi vet hvor mange ti-tusener av pasienter som gjennom mange ti-år er forledet til å tro at cellegift er nærmest en betingelse for ikke å dø av sin kreftsykdom. Forledet av en onkolog (kreftspesialist), som det nylig har vist seg også er forledet av en industri hvor det for få år siden ble avslørt ikke er i stand til å reprodusere de studiene som ga dem grønt lys for å selge de forskjellige cellegiftene på kreftmarkedet.1)
At jeg her generaliserer skyldes nettopp disse avsløringene, og at andre parallelle studier viser at forskningsresultatene med Docetaxel er nærmere regelen enn unntaket - bekreftes av ny forskning fra Oxford Univerity og som beskrives nedenfor.
Riktig ille ble denne forskningsartikkelen da journalistens hjalp til etter beste evne med å oversette fagtåkepåstanden om manglende signifikans for oss ikke-forskere ved tilføyelsen: «Forskjellen er for liten til at den innen forskningen kan regnes som en forskjell».
Dette leder til punkt

  1. Den nyeste forskningen på cellegifter viser bl.a. at kreftcellekulturers genetiske endringer er årsakene til at tilbakefall etter cellegiftbehandling og stråling har gjort sykdommen mye farligere. De genetiske endringene fører til både større tempo i celledelingen og «forbedret evne til spredning» - sett fra kreftens perspektiv.
    Dette er kjent for norsk kreft-ekspertise, som ble grundig orientert om denne forskningen på en nasjonal konferanse på Lørenskog 2. april 2014, etter høytidelig åpning av helseminister Bent Høie og ved forelesning av lederen for en forskergruppe i Oxford, Dr. Bass Hassan.
    Hassans beskrivelse er folkelig forstått tilnærmet analog med den problematikken vi kjenner fra hvordan bakterier ved endringer i genene gjør dem resistente mot antibiotika. Jeg siterer konklusjonen på gruppens forskning fra 1. kapittel i «Har kreftens gåte en løsning II»:
    «… om en medisin har effekt på den største gruppen kreftceller og kanskje utrydder denne fullstendig, kan dette lede til bedrede «livsvilkår» for en av de mindre kreftcellegruppene som svulsten består av og som medisinen ikke har noen effekt på. Hvis en i dag lykkes med å finne ny medisin som virker på denne neste oppblomstringen av kreftceller, er det i mange tilfeller innledningen på en runddans hvor en for hver ny og tilsynelatende vellykket medisinering i realiteten stimulerer nye og stadig mer aggressive cellegrupper - og ender med det som betegnes tilbakefall med spredning.
    Dette er en så livstruende situasjon at det meg bekjent bare er "Thoresen/Manzettis forskningsbro," http://www.themaforlag.no/forskningsbroen-til-thoresenmanzetti/ som har ledet til en helbredende behandling på dette nivået i sykdomsutviklingen.
    Kunnskapen fra Oxford, bekreftet av Scandinavian Prostata Research Group, er så langt en svært viktig forklaring på hvorfor dagens behandlingsmetoder i så mange og uforutsigbare tilfeller mislykkes, og hvilke enorme utfordringer det blir å fortsatt følge "symptom-sporet". 2)
    Dagens skrekk-scenario: At cellegift i mange tilfeller forårsaker at flere pasienter dør enn nødvendig og på grunn av behandlingen, er i dag så grundig og signifikant dokumentert, av både omtalte Oxford-gruppe og Scandinavian Prostata Research Group, at jeg går tilbake til punkt 1, hvor jeg bl.a. beskrev hva Anders Angelsen «ikke kan arresteres for». Nå vil jeg avrunde med å beskrive hva han vil kunne arresteres for – ved å skifte til det moralfilosofiske perspektivet. Der finner jeg skjellig grunn til en såkalt litterær arrestasjon (debattanter arresterer hverandre stadig vekk) ved det etisk forkastelige ved ikke å ta de eneste etisk forsvarlige grep som de ansvarlige i 1. linje konfrontasjonen med disse høyst signifikante (ikke-ubetydelige) forskningsresultatene åpenbart bør ta. Nemlig: å sørge for at denne studien straks stanses, og arbeide for at den undersøkte behandlingen med Docetaxel på prostatapasienter også opphører.
    Dette er tydeligvis ikke vurdert av Scandinavian Prostata Research Group, i og med at det sto å lese i lokalavisartikkelen at denne studien skal pågå i 2 x 5 år til –
    altså noe nær det motsatte av å ta resultatene av de 6 første års studie på alvor. Det fikk meg til å gå videre, fra det etiske og til det juridiske aspektet.
    Sett herfra er fortsatt forskning noe Angelsen ikke bare i overført betydning kan arresteres for. Hvorfor, fremkommer i følgende avsluttende avsnitt av min dialog med Sandefjords Blads redaksjon i slutten av juni:

«Gjennom snart 10 års trening i å analysere medisinske fakta, så jeg straks at det som vil interessere Sandefjords Blads og TheMa Forlags lesere mer enn vitenskapsteoretiske diskusjoner rundt begrepet «signifikans», er hva dette forskningsresultatet innebærer ved en juridisk analyse: Ved å fortsatt gi prostatapasienter cellegiften Tocetaxel, og/eller fortsette studier med nye pasienter etter at det signifikante resultatet av denne studien er bekjentgjort, vil fagmiljøet da være seg fullt bevisst at mellom hver fjerde og femte pasient (studiemateriale/ cellegiftkonsument) med signifikant statistisk sannsynlighet vil komme til å dø med årsak i den medisinske behandlingen.
Juridisk betegnes dette for «overlagte drap
».

For ikke å mistenkes for en dramaturgisk motivert avslutning, blir den isteden et enkelt tankeeksperiment, med et utfall, et svar, som hver og en av leserne kan hente frem fra sitt indre:
Vi ser for oss at resultatet av studien hadde vært omvendt: At den viste at cellegiftbehandling med D ... hadde spart livet til flere enn hver femte prostatapasient - er det da sannsynlig at Angelsen ville ha presentert dette for Sandefjords Blad/Sandefjords befolkning at dette dessverre var et så ubetydelig, ikke-signifikant resultat, at han og kollegaene nå må forske videre i to ganger fem år, for å ... ?
... Ja, for å hva da, mon tro ?

NOTER:
1) 4. februar 2013 sendte SVT Rapport (Sveriges Televisjon) en reportasje fra Rikshospitalet i Stockholm som konkluderte med at tilbakeholdte studier som er negative for legemiddelprodusentene generelt idag er det største problemet som er knyttet til godkjenningen av legemidler i Sverige.
2) Jf. kapitlet «Gåten og løsningen» i hovedboken hvor det fremgår at løsningen ikke finnes i utforskningen av symptomene, det som har gått galt, men i det som går riktig for seg og som vi enkelt uttrykt finner i vårt naturgitte immunforsvar mot kreft.